Jeg kan ofte få sommerfugler i magen av å tenke over hvor heldig jeg er.
Ja, jeg har en fantastisk mann, en alldeles nydelig datter, et stort splitter nytt hus og ikke minst en til i magen. Vi bor i Norge, og er det noe vi ikke burde, så er det å klage.
Likevel så lever man med sine utfordringer og sine problemer som til tider kan ta overhånd. For er det noe man ikke kan, så er det å sammenligne sine egne problemer med alle andres.
Ikke for å skryte av meg selv, men jeg har alltid ansett meg selv som en person som er sterk psykisk. Nedturer har selvfølgelig vært vondt, men jeg har taklet mye, og jeg synes selv at jeg har hatt en fin måte å håndtere store problemer på. Da jeg var atten år ble jeg alvorlig syk, og jeg gikk igjennom en forferdelig sykdomsfase i minst ett år. Selv etter den fasen kom jeg meg kjempe bra psykisk ut av det, og det eneste jeg tenkte var å kjempe og sloss for å få tilbake mitt normale liv. Og mitt normale liv fikk jeg tilbake.
Etter den tunge perioden i livet mitt lovte jeg meg selv å aldri la noe slikt få lov til å pirke meg på nesen igjen, eller aldri la noe slikt få lov til å dytte meg ned i sølen.
For akkurat et år siden, så skjedde det igjen. Et hardt tilbakefall som ikke var å spøke med i det hele tatt.
Det siste halve året har prøvene mine vært kjempe bra igjen, og jeg ble jo tilslutt gravid.
Etter litt dårlige nyheter idag, så føler jeg at jeg har fått et hardt slag i ansiktet. Det var ikke _så_ dårlige nyheter, men det må følges godt med på framover. Jeg merker jeg psykisk har blitt mye svakere, og takler slike beskjeder svært dårlig i forhold til før. Ja, det føles virkelig som om jeg har blitt slått i ansiktet, og jeg føler meg helt nummen. Rett og slett fordi jeg ikke vil gjennom noe sånt nå igjen, men spesielt fordi jeg blir engstelig for den lille jeg har i magen. Og ikke minst fordi jeg vil være en tilstedeværende mamma for Vesla.
Det går nok helt sikkert bra. Helt sikkert!
Det her var bare en personlig og tankefull Eva på en fredagskveld.
