Hei dere !
Det er rart å tenke på, nå er det litt over et år siden jeg fikk et ordentlig smell helsemessig. Ting har gått opp og ned hele veien, og dette året som har gått har vært veldig tungt. Små og store fine ting har skjedd i alt det vonde, blant annet har vi flyttet inn i et nytt og flott hus, og vi har en baby til på vei. Nå som jeg er gravid igjen har sykdommen jeg har begynt å våkne til liv. Legene har tatt det kjempe alvorlig, og jeg har vært mye ut og inn på sykehuset. Mange prøver har blitt tatt, og jeg føler meg passet på.
Jeg har vært redd og jeg har vært glad. Alt har vært varierende som en kjempe stor berg- og dalbane. Prøvene har vist forferdelige resultater, og det har vært snakk om innleggelse på Rikshospitalet. Dere kan tro jeg har tenkt mye på fosteret i magen ,og hvordan det har vært der. Det var en periode jeg ikke turte å glede meg over at jeg er gravid, fordi jeg har vært redd for at noe skulle være galt. Jeg kjenner ihvertfall bevegelser, og på forrige ultralyd viste alt seg å være fint. Så da må man få lov til å glede seg over det. Man kan ikke gå å være redd, og tenke: " tenk hvis.." hele tiden. Da blir man gal da. Lykke skal man ikke holde igjen. Det er det dummeste man gjør.
Det er så mange problemer som dukker opp på vei når man er syk, og det gjør man bare sykere av å tenke på. Å være syk er ikke lett, og man må brøyte seg frem i systemet, mase og være oppegående i hodet for å nå frem med sitt. Egentlig kan man ikke være syk, selvom man er det. Det er egentlig veldig rart å tenke på. Jeg skal ikke klage for mye, for jeg er veldig takknemlig for å bo i Norge. Hadde jeg vært syk i et annet land hadde det blitt veldig dyrt.
Det siste året som har gått har jeg lært mer og mer om meg selv. Jeg har blant annet forstått at jeg fortrenger det at jeg er syk. I hodet mitt er jeg ikke syk. Jeg fikk diagnosen når jeg var atten år, og har omtrent gått sympomfri i nesten seks år. Jeg har hatt symptomer, men det er også noe jeg har fortrengt. Så skjedde jo det store i oktober i fjor, og jeg måtte innlegges for intravenøs medisin og det som var. Alt for at vi skulle redde nyrene, og for å få sykdommen til å ikke spise på andre organer i tillegg.
Jeg har etter den hendelsen sakte men sikkert forstått hvordan jeg har fortrengt det. Jeg har så vidt tort å snakke med folk som har samme sykdom som meg, for egentlig har de ikke det. Jeg er jo ikke syk!
Medisiner fikk jeg kutte ut over en lang periode, og jeg følte meg frisk som en fisk. Hvorfor trenger man medisiner når man er frisk, tenkte jeg.
Nå har tankegangen min snudd seg helt om. Jeg er ikke frisk, og kommer mest sannsynlig aldri til å bli det. Det her er kronisk, og sånn som det har gått det siste året så ser det ut til at sykdommen i seg selv er forverret. Alt jeg har lest andre kronisk syke strever med i hverdagen har jeg ikke kjent meg igjen i, men nå derimot kjenner jeg meg igjen i alt.
Å gå med konstant dårlig samvittighet ovenfor jobben, venner, mannen sin, barnet er veldig vanlig. Man føler man ikke strekker til i det hele tatt.
En føler seg ofte som en byrde.
Det sosiale livet er helt annerledes enn alle andre sitt. Jeg må ofte avlyse avtaler, og føler folk ikke vil invitere meg på noe siden jeg stadig kommer med "unnskyldninger".
Jeg ser ikke syk ut, og jeg virker ikke syk fordi jeg skjuler det. Dessuten har jeg en skjult sykdom som foregår inne i kroppen min. Jeg tenker derfor ofte på at folk kanskje tror jeg er en hypokonder ? Jeg klarer heller ikke å snakke for mye om det, og den eneste jeg ringer til når jeg har det vondest er min mamma. Jeg snakker så klart med Gubben om alt også, men mamma er helt fantastisk å ha når jeg gråter, har det vondt eller bare når jeg trenger generell trøst.
Jeg har kjempe mange bra dager også, så lenge jeg får riktig behandling og får sykdommen under kontroll. Jeg har flere dager hvor jeg fungerer som alle andre, men det er bare det at jeg da må være flink til å ikke overgå meg selv. Slik at jeg ikke vekker sykdommen som har gått i dvale, så det er det jeg må bli flinkere til. Alle sier: "lytt til kroppen din". Joda, jeg prøver, men det er lettere sagt enn gjort.
Jeg skal selvfølgelig være flinkere med å ta vare på meg selv, for jeg ønsker ikke at Vesla skal ha en sengeliggende syk mamma. Det føler jeg at jeg er nok! Å ta vare på seg selv kan være så mangt, men for meg handler det om å leve litt i nuet, være impulsiv og bare kjenne at jeg lever. Jeg ønsker ikke å sette noen begrensninger i mitt liv bare på grunn av en sykdom. Det gjelder bare å finne den gyldne middelveien.
Hvorfor skriver jeg dette her ? Hvorfor er jeg så personlig ? Jo, hvorfor ikke ? Jeg føler jeg blir misforstått, og jeg tenker at mange egentlig ikke skjønner hva som går av meg. Hvorfor avlyser jeg avtaler ofte, hvorfor tar jeg aldri kontakt ? Jeg er flink til å isolere meg, men jeg bryr meg om de jeg har rundt meg for det. Jeg er bare ikke så flink til å alltid fortelle at jeg er dårlig.
Jeg ønsker også å skrive om dette her fordi jeg har fått endel flere lesere. Det er mange som ikke vet hvordan det er å være syk, eller hvordan vi kronikere har det. Det er helt klart ikke lett å vite, hvis man ikke er syk selv. Så handler det også om å få ut tanker jeg bærer på. Mine tanker er ikke alltid helt bra for meg selv har jeg funnet ut, derfor må jeg også bare få det ut. Dere som har fulgt bloggen min lenge, vet at jeg til tider kan komme med personlige innlegg. Det er rett og slett slik jeg velger å blogge.
Er det noen som kjenner seg igjen i hva jeg skriver ?
