Lykkelige lille blånissen

God kveld ! 

Jeg har ei stolt frøken her, som endelig har fått seg en blånisselue. Husker dere jeg etterlyste blånisseluer som stod opp av seg selv ? Vi endevendte endel butikker, uten hell. Tilslutt så grep Vesla muligheten med å spørre bestemor om hun kunne strikke en. Jeg ville ikke bry svigermor med å strikke, så jeg ville ikke spørre. Jeg tenkte kanskje hun hadde nok å gjøre. Men Vesla spurte, og fikk selvfølgelig et ja. 

Nå står den riktignok ikke opp av seg selv, men det gjør ingenting for Vesla likevel. Hun er utrolig, utrolig takknemlig og veldig stolt. Hun gledet seg veldig mye første mandagen etter hun hadde fått luen, til å reise i barnehagen. Og når hun møtte sin bestevenninne jublet hun og viste fram luen kjempe stolt.

Den første uken nektet Vesla å ta den av både i barnehagen og hjemme. Jeg fikk høre av de som jobbet der at hun hadde gått med luen inne til svetten hadde rent. Etterhvert forstod hun at det kanskje ikke var så lurt å gå inne med en tykk lue av ull likevel. 

Denne blånisseluen er ihvertfall gull verdt for min lille blånisse. Hun er så utrolig takknemlig for at bestemor ville strikke en slik en til henne. 

Det er ikke så mye som skal til for å glede et barn, og når man først gleder et barn så får man virkelig oppleve en takknemlighet som kommer rett fra sjelen. Ikke nødvendigvis materielle goder trengs for å glede et lite barn heller, men ofte er det bare små ting vi som vi voksne gjør som lyser opp et barnesinn. Dette er viktige ting vi bør gripe fatt i, og lære av. For er det en viktig ting vi bør huske på, så er det at vi bør lære av barna. For de kan gi oss mange skatter som vi kan gjemme i våre hjerter.